Vesen

I verket Vesen har Bjarre tatt utgangspunkt i egen barndom i utviklingen av prosjektet. Det omhandler utenforskap, det å ikke være med i gjengen, om å føle seg annerledes og om å søke mot kreative fag som en form for redning. Det hevdes at barn som etablerer kontakt med sin skaperglede utvikler seg til gode mennesker. Vesen er tiltenkt å være et symbol på at vi alle i utgangspunktet er lekende og skapende vesener med behov for et større fellesskap. Med sin finurlige og inviterende form, blir skulpturen et samlingspunkt, et sted å henge, sitte og ligge. Formen uttrykker både sårbarhet og styrke.

Materialidéen til verket er hentet fra skolens nye underjordiske flerbrukshall. Under utbyggingen måtte plassen mellom skolen og kirken graves opp. Bjarre ønsket å benytte stein fra dette området for å få en konkret stedstilknytning og et bestandig materiale. Da steinen fra byggeplassen viste seg å være uegnet fant kunstneren et alternativ i Larvikitt, eller Blue Pearl, som den også kalles; på grunn av de lyse krystallene i steinen som blir spesielt synlige ved polering. Bergarten Larvikitt ble dannet for mange millioner år siden, ved at mineraler smeltet sammen og blandet seg ved svært høy temperatur og trykk, før avkjøling til kompakt stein. Siden steinen en gang har vært i en levende prosess, ønsket Bjarre igjen å forme Larvikitten til et livaktig vesen.

Skulptur i offentlig rom er som regel enten figurativ eller non-figurativ. Betrakteren vet med en gang hva en figurativ skulptur forestiller, ofte et menneske eller et dyr. En non-figurativ skulptur derimot, avbilder ingenting, den er uten referanser og åpen for tolkning. Vesen ligger i grenselandet mellom disse to. Vesen er non-figurativ men oppleves som noe gjenkjennelig, eller rettere sagt, en abstraksjon av noe gjenkjennelig. Tolkningsrommet er stort; Vesen kan forestille et møbel, en plante eller et dyr. Kunstverket vil utvilsomt få et mangfoldig liv i betrakterens hode og gjennom leken i skolegården på Uranienborg skole.