Se og lær. Hemmeligheten ligger i gresset
2012
Om kunstverket
Hva man lærer på en skole er også avhengig av hvordan man lærer noe. Hvilket medium og hvordan dette mediet brukes. Dette er noe kunstnerne Jon Gundersen og Elise Storsveen tar høyde for i sitt verk Se og lær. Hemmeligheten ligger i gresset på Kjelsås skole. De har nemlig gravd i skolens fortid, og tatt utgangspunkt i denne. På loftet på gamle Frydenlund skole fant de, i samarbeid med skolens ansatte, en rekke plansjer, kart og bilder som tidligere har blitt brukt i undervisningsøyemed. De fant, blant mye annet, bilder av dyr og pedagogiske tverrsnitt av dyrets indre. De fant lignende plansjer over planter og hvordan de er bygget opp. Men de fant også portretter av dyr som ulver og ørner foruten fremstillinger av hvordan mennesker har levd i andre tider – som den fjerne steinalderen. Hvorfor grave seg ned i et slikt forgangent materiale? Det er det mange gode grunner til. Vi lever i en tid hvor visuell informasjon stadig mer blir utbyttbart; hvor konkrete bilder bare blir eksempler på det de henviser til og ikke verdifulle i seg selv. Vi lever i en tid hvor det unike, originaler, nedvurderes til fordel for en lang rekke av kopier. Noe av resultatet av en slik flytende og rastløs kultur er nok at man får større tilgang til informasjon, men er det ikke også slik at denne enorme tilgangen tærer på selve verdien av kunnskap? Er det ikke slik at det særegne, det som fascinerer gjennom sin singulære form, drukner i mengden? Det er i hvert fall god grunn til å tenke over disse spørsmålene, noe Gundersen og Storsveen gir oss (og elevene) utmerkede muligheter til gjennom Se og lær. Hemmeligheten ligger i gresset. Uansett hva man skulle svare på disse spørsmålene er det i hvert fall rimelig å hevde følgende: kunnskapsformer og pedagogiske hjelpemidler utdateres hurtigere med en rask teknologisk utvikling. Og når fortidens undervisningsformer og –redskaper havner på søppelhaugen, med stadig høyere hyppighet, så mister vi hva tidligere generasjoner satte pris på. Vi mister også en kontakt med en fortid, og en kultur, som ikke lenger er effektiv, eller oppdatert nok, etter samtidens standarder.
Dette materialet motvirker en slik glemsel. Før den digitale revolusjonen, hvor all tenkelig informasjon er tilgjengelig gjennom et tasteklikk, var kunnskapen lagret i andre typer medium, som denne typen pedagogiske plansjer. I motsetning til lignende billedmateriale – som for eksempel kan finnes på Wikipedia eller andre online kunnskapskilder – er plansjene brukt av Storsveen og Gundersen ikke under permanent forandring. Selv om slike papirprodukter naturligvis, etter lang tid vil tære opp, er de relativt bestandige i tid. Slik danner de fikserbilder av en annen tid; bilder som trekkes ut av den permanente strømmen av visuell informasjon digitale kunnskapskilder som regel preges av.
Selve verket er spredd rundt på hele skoleområdet, men som regel innfelt i vinduene til glassrutene som befinner seg mellom klasserom og fellesområder (unntaksvis andre rom også, som biblioteket). Hver enkelt del er avpasset til rommet det smykker ut. Dette fungerer som en kommentar til læring og et spennende visuelt tilskudd til skolens arkitektur. Likevel er det nok verkets hoveddel, som befinner seg, strakt ut over hele åtte meter i skolens hovedsal, som gjør sterkest inntrykk. Plansjene er opprinnelig tegnet av den tyske maleren Gottlieb von Koch på slutten av 1800-tallet, men ble revidert på 50-60 tallet. De er svært fargesterke og har en nesten technicoloraktig intensitet. De fleste av disse plansjene viser oss innsiden av dyr og planter, men også studier av enkelt organer og kroppsdeler. Sammensatt slik verket er, som en collage av pedagogiske plansjer, danner det en fascinerende fortelling om verdens alle underlige detaljer og fascinerende detaljer i veseners intrikate konstruksjon. Et sted kan vi studere en kjempemessig sjøstjerne og, gjennom et tverrsnitt av dens kropp, kan vi utforske dens biologiske konstruksjon. Et annet sted ser vi en hest avbildet og ved dens side et hesteskjelett. Vi kan også beskue – i all sin gru – en edderkopps øyne og hårsekker – og et flaggermusskjelett. Verket er en del av vår kulturarv, det er et visuelt og pedagogisk avtrykk av sin tid. Mens jeg står foran dette verket slår det meg også at collagen ikke bare gir oss et blikk inn i en annen tid, men også et bilde av kunnskap balansert mot den sterke fascinasjonen. Og i dypet av fascinasjonen ligger, som vi vet, det ukjente, endog det skremmende. Det er utvilsomt noe gruoppvekkende med å se rett inn i naturveseners innside på denne måten, mot det monokrome, helt sorte, bakgrunnen. Verket trekker veksler på barokkens titteskap, eller Wunderkammer, hvor modernitetens kategorisering og organisering av tingenes orden ennå ikke hadde kolonisert verden. Det som fantes var fortsatt et mysterium; det ukjente og fascinerende ble presentert i all sin velde, på tvers av kunnskapens hierarkier. Det viktigste ved dette verket, foruten at det gir oss et memento om fortidens pedagogiske former, er derfor dets påpekning av at det vi ikke vet er vel så viktig som det vi faktisk vet. Å lære den oppvoksende slekt til å ta seg tid til å undre seg over det ukjente, og ta seg tid til å kjenne på denne fornemmelsens rekkevidde, knytter oss ikke bare til vår umiddelbare fortid, men til røttene av det menneskelige der de stod, i en uendelig fjern fortid, og så på stjernene.
Kunstprosjekt, 2%-fondet 2012
Om kunstverket
Hva man lærer på en skole er også avhengig av hvordan man lærer noe. Hvilket medium og hvordan dette mediet brukes. Dette er noe kunstnerne Jon Gundersen og Elise Storsveen tar høyde for i sitt verk Se og lær. Hemmeligheten ligger i gresset på Kjelsås skole. De har nemlig gravd i skolens fortid, og tatt utgangspunkt i denne. På loftet på gamle Frydenlund skole fant de, i samarbeid med skolens ansatte, en rekke plansjer, kart og bilder som tidligere har blitt brukt i undervisningsøyemed. De fant, blant mye annet, bilder av dyr og pedagogiske tverrsnitt av dyrets indre. De fant lignende plansjer over planter og hvordan de er bygget opp. Men de fant også portretter av dyr som ulver og ørner foruten fremstillinger av hvordan mennesker har levd i andre tider – som den fjerne steinalderen. Hvorfor grave seg ned i et slikt forgangent materiale? Det er det mange gode grunner til. Vi lever i en tid hvor visuell informasjon stadig mer blir utbyttbart; hvor konkrete bilder bare blir eksempler på det de henviser til og ikke verdifulle i seg selv. Vi lever i en tid hvor det unike, originaler, nedvurderes til fordel for en lang rekke av kopier. Noe av resultatet av en slik flytende og rastløs kultur er nok at man får større tilgang til informasjon, men er det ikke også slik at denne enorme tilgangen tærer på selve verdien av kunnskap? Er det ikke slik at det særegne, det som fascinerer gjennom sin singulære form, drukner i mengden? Det er i hvert fall god grunn til å tenke over disse spørsmålene, noe Gundersen og Storsveen gir oss (og elevene) utmerkede muligheter til gjennom Se og lær. Hemmeligheten ligger i gresset. Uansett hva man skulle svare på disse spørsmålene er det i hvert fall rimelig å hevde følgende: kunnskapsformer og pedagogiske hjelpemidler utdateres hurtigere med en rask teknologisk utvikling. Og når fortidens undervisningsformer og –redskaper havner på søppelhaugen, med stadig høyere hyppighet, så mister vi hva tidligere generasjoner satte pris på. Vi mister også en kontakt med en fortid, og en kultur, som ikke lenger er effektiv, eller oppdatert nok, etter samtidens standarder.
Dette materialet motvirker en slik glemsel. Før den digitale revolusjonen, hvor all tenkelig informasjon er tilgjengelig gjennom et tasteklikk, var kunnskapen lagret i andre typer medium, som denne typen pedagogiske plansjer. I motsetning til lignende billedmateriale – som for eksempel kan finnes på Wikipedia eller andre online kunnskapskilder – er plansjene brukt av Storsveen og Gundersen ikke under permanent forandring. Selv om slike papirprodukter naturligvis, etter lang tid vil tære opp, er de relativt bestandige i tid. Slik danner de fikserbilder av en annen tid; bilder som trekkes ut av den permanente strømmen av visuell informasjon digitale kunnskapskilder som regel preges av.
Selve verket er spredd rundt på hele skoleområdet, men som regel innfelt i vinduene til glassrutene som befinner seg mellom klasserom og fellesområder (unntaksvis andre rom også, som biblioteket). Hver enkelt del er avpasset til rommet det smykker ut. Dette fungerer som en kommentar til læring og et spennende visuelt tilskudd til skolens arkitektur. Likevel er det nok verkets hoveddel, som befinner seg, strakt ut over hele åtte meter i skolens hovedsal, som gjør sterkest inntrykk. Plansjene er opprinnelig tegnet av den tyske maleren Gottlieb von Koch på slutten av 1800-tallet, men ble revidert på 50-60 tallet. De er svært fargesterke og har en nesten technicoloraktig intensitet. De fleste av disse plansjene viser oss innsiden av dyr og planter, men også studier av enkelt organer og kroppsdeler. Sammensatt slik verket er, som en collage av pedagogiske plansjer, danner det en fascinerende fortelling om verdens alle underlige detaljer og fascinerende detaljer i veseners intrikate konstruksjon. Et sted kan vi studere en kjempemessig sjøstjerne og, gjennom et tverrsnitt av dens kropp, kan vi utforske dens biologiske konstruksjon. Et annet sted ser vi en hest avbildet og ved dens side et hesteskjelett. Vi kan også beskue – i all sin gru – en edderkopps øyne og hårsekker – og et flaggermusskjelett. Verket er en del av vår kulturarv, det er et visuelt og pedagogisk avtrykk av sin tid. Mens jeg står foran dette verket slår det meg også at collagen ikke bare gir oss et blikk inn i en annen tid, men også et bilde av kunnskap balansert mot den sterke fascinasjonen. Og i dypet av fascinasjonen ligger, som vi vet, det ukjente, endog det skremmende. Det er utvilsomt noe gruoppvekkende med å se rett inn i naturveseners innside på denne måten, mot det monokrome, helt sorte, bakgrunnen. Verket trekker veksler på barokkens titteskap, eller Wunderkammer, hvor modernitetens kategorisering og organisering av tingenes orden ennå ikke hadde kolonisert verden. Det som fantes var fortsatt et mysterium; det ukjente og fascinerende ble presentert i all sin velde, på tvers av kunnskapens hierarkier. Det viktigste ved dette verket, foruten at det gir oss et memento om fortidens pedagogiske former, er derfor dets påpekning av at det vi ikke vet er vel så viktig som det vi faktisk vet. Å lære den oppvoksende slekt til å ta seg tid til å undre seg over det ukjente, og ta seg tid til å kjenne på denne fornemmelsens rekkevidde, knytter oss ikke bare til vår umiddelbare fortid, men til røttene av det menneskelige der de stod, i en uendelig fjern fortid, og så på stjernene.
Kunstprosjekt, 2%-fondet 2012
