Privat eie
2014
Om kunstverket
Sidsel Palmstrøm arbeider med tekstilbasert skulptur og installasjoner. Verkene hennes har ofte en etterklang av Arte Povera bevegelsen, som benyttet readymades og ‘ubetydelige’ gjenbruksmaterialer. Hun er opptatt av forbrukersamfunnets overforbruk, og de fleste av hennes verk er laget av forlagte klær, ofte bearbeidet med sirlige broderier, eller presentert i enorme stabler som fyller hele rom. Grunnet tekstilenes forhenværende funksjon oppfattes mange av hennes verk som intime, og bærere av minner.
Privat eie innehar en dikotomi i det at verket fremstår både feminint og maskulint. Hvite tekstiler er forsøkt tvunget inn i en rigid sort ramme, holdt på plass av knallgule jekkestropper. Selv om den rå styrken i stroppene har presset de sarte tekstilene sammen, så har de ikke klart å temme dem til det ugjenkjennelige – de fremstår fremdeles som noens klær. Kontrastene mellom det maskuline og det feminine mykes opp av rammens utskjæringer. Tross installasjonens subtile aspekt av tvang, finner man en estetisk skjønnhet i verket, en mimoseaktig stillferdighet.
I følge kunstneren viser tittelen til uttrykket «privat eie», som benyttes for å indikere at et verk ikke er til salgs på en utstilling. Kunstneren ønsker å skape åpne historier, og lar betrakteren tolke fritt: Står fargene for noe? Hvem eier verket? Er den gamle rammens opprinnelige bilde skjult bakenfor tekstilene? Henviser stroppene til tvang? Skjuler tekstilene noen hemmeligheter?
Dagens feministiske kunst handler gjerne om kjønn og kjønnskonstruksjoner, eller makt og roller. I så måte føyer Palmstrøm seg inn i dagens feministiske tradisjon.
Innkjøpt, Oslo kommunes kunstordning 2015
Om kunstverket
Sidsel Palmstrøm arbeider med tekstilbasert skulptur og installasjoner. Verkene hennes har ofte en etterklang av Arte Povera bevegelsen, som benyttet readymades og ‘ubetydelige’ gjenbruksmaterialer. Hun er opptatt av forbrukersamfunnets overforbruk, og de fleste av hennes verk er laget av forlagte klær, ofte bearbeidet med sirlige broderier, eller presentert i enorme stabler som fyller hele rom. Grunnet tekstilenes forhenværende funksjon oppfattes mange av hennes verk som intime, og bærere av minner.
Privat eie innehar en dikotomi i det at verket fremstår både feminint og maskulint. Hvite tekstiler er forsøkt tvunget inn i en rigid sort ramme, holdt på plass av knallgule jekkestropper. Selv om den rå styrken i stroppene har presset de sarte tekstilene sammen, så har de ikke klart å temme dem til det ugjenkjennelige – de fremstår fremdeles som noens klær. Kontrastene mellom det maskuline og det feminine mykes opp av rammens utskjæringer. Tross installasjonens subtile aspekt av tvang, finner man en estetisk skjønnhet i verket, en mimoseaktig stillferdighet.
I følge kunstneren viser tittelen til uttrykket «privat eie», som benyttes for å indikere at et verk ikke er til salgs på en utstilling. Kunstneren ønsker å skape åpne historier, og lar betrakteren tolke fritt: Står fargene for noe? Hvem eier verket? Er den gamle rammens opprinnelige bilde skjult bakenfor tekstilene? Henviser stroppene til tvang? Skjuler tekstilene noen hemmeligheter?
Dagens feministiske kunst handler gjerne om kjønn og kjønnskonstruksjoner, eller makt og roller. I så måte føyer Palmstrøm seg inn i dagens feministiske tradisjon.
Innkjøpt, Oslo kommunes kunstordning 2015