Prednisolon

Som overdimensjonerte ark fra en skissebok minner Vanessa Bairds akvareller Prednisolon og There is nothing like staying at home om illustrasjoner i et gammeldags plansjeverk. Plansjen benyttes gjerne i pedagogisk øyemed for skildring av ulike gjenstanders egenskaper, ofte som en serie motiver på ett blad. Plansjelignende billedtrykk ble tatt i bruk av boktrykkerkunsten alt på 1400-tallet og solgt som løse ark eller i bokbind. Genren ble følgelig vrengt trill rundt av karikaturtegnerne og anvendt i satiren, slik at latteren kunne avdekke andre lag av virkeligheten. Plansjens systematikk kan både være interessant og morsom og er ofte vakkert utformet i sin vilje til presisjon og opplysning.

I Prednisolon og There is nothing like staying at home skildrer Vanessa Baird små habitater knyttet til kvinnekropp og fenomenet vi kjenner som hjemmet. «Prednisolon» er navnet på et medikament. Vi finner ordet skriblet ned midt mellom enkeltbildene. Piller er kjemi, bygget opp av stoffer kroppen selv produserer og er reaktive i forhold til. Kjemi er dynamikk, ikke kirurgisk presisjon. Medisin virker der den skal, men alltid også der den ikke skal. Den kan få oss til å spy eller tisse blått. Syke folk skyfles mellom hjem og sykestue, som her hos Baird mellom Ullevål sykehus’ karakteriske arkitektur og det vi forstår som et hus for en kropp å bo i. Men Bairds gjenstand er ikke helbredelse. I sitt (selvbiografiske) studium av sykdom formidler hun behandlingens nødvendige ekkelhet, men også dens håp. Dette er et ubehag mange kjenner igjen. Hun viser oss at vi er rotfestet i vår egen kropp, som gjerne er mest nærværende når den er syk. Det grøsser litt i oss, i en sublim virkning av lettelse, over at dette ubehaget ikke er vårt eget.

There is nothing like staying at home informerer oss om det å være hjemme, men skildringen skurrer som en lite trygg erfaring. Det tyske begrepet unheimlich, brukt av Freud og andre psykiatere for å betegne det u-hjemlige som en psykisk funksjon av det å uvegerlig være hjemme, kan her være en brukbar assosiasjon. Men Baird formidler at det er «greit nok» å være hjemme som kvinne – også som rotfestet kropp i det hjemliges ubehag. I dette etablerer hun på sett og vis en trygg grunn, der en gigantisk, erigert penis inngår som potent nærvær i en billedlig fortelling om hage og hus, møblert med barnesenger.

I det korte, men elegante essayet This Living Hand (2009) karakteriserer den norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt tegningens intimitet som et nærvær mellom utøverens utgransking av fenomenene og betrakterens oppfattelse. Bairds akvareller er bærere av en slik magisk dialog.    

Utrykket av frustrasjon og komplekst sinne, paret med vilje til kjølig analyse av enkelthetene i Bairds fabulerende plansjeverk, kan assosieres med Hustvedts roman Denne flammende verden (2014). Boken undersøker en kvinnelig kunstners bitre kamp for selvrealisering gjennom fiktive dagbøker og bekjentes nøkterne, men motstridende observasjoner i en montasje som minner om kildebasert sakprosa. Begge heltinner fremstilles som rasende furier i opprørsk protest mot kvinnelivets urettferdighet og sykdommens nådeløshet.