Rød kamp
1966
Om kunstverket
Komposisjonen består av klart avgrensede og ensfargede flater uten spor av penselstrøk. De største formene inndeler bildet i fire deler, to omtrent jevnstore vertikale halvdeler som hver deles horisontalt i to partier – relativt lavt nede til venstre og tilsvarende høyt oppe til høyre. Denne hovedstrukturens fire røde felter "kjemper" direkte mot hverandre, samtidig som de innvirker på fargene i de øvrige delene av de fire feltene.
Fordi hoveddelene bare så vidt berører hverandre enkelte steder, skimtes en mindre komposisjon i mellomrommene. Kontrasten mellom den store og den mindre komposisjonen, og mellom den førstnevntes varmere farger og mindre lysstyrke enn den sistnevntes, gjør at man oppfatter at de store formene befinner seg foran en bakenforliggende og langt fjernere struktur. Resultatet er en nesten kosmisk romvirkning.
Gundersens tidlige nonfigurative arbeider preges av internasjonal billedkunst fra første halvdel av 1950-tallet, fra Victor Vasarelys, Auguste Herbins og Richard Mortensens konstruktivisme. Dette videreutviklet han mot en like kalkulert som emosjonelt ladet uttrykksform, der flaten bygges opp av geometriske former, avgrenset av konturer og påført jevn farge – såkalt hard edge. Utover på 1960-tallet beveget Gundersen seg mot kraftigere romvirkninger og større spennkraft i det psykologiske uttrykket, til tross for at bildene beholdt et asketisk preg. Virkemidlene utformet han først i serigrafier, og deretter overførte han teknikken til malerier. Resultatet ble en selvstendig billedverden, også sett i en større europeisk sammenheng.
Om kunstverket
Komposisjonen består av klart avgrensede og ensfargede flater uten spor av penselstrøk. De største formene inndeler bildet i fire deler, to omtrent jevnstore vertikale halvdeler som hver deles horisontalt i to partier – relativt lavt nede til venstre og tilsvarende høyt oppe til høyre. Denne hovedstrukturens fire røde felter "kjemper" direkte mot hverandre, samtidig som de innvirker på fargene i de øvrige delene av de fire feltene.
Fordi hoveddelene bare så vidt berører hverandre enkelte steder, skimtes en mindre komposisjon i mellomrommene. Kontrasten mellom den store og den mindre komposisjonen, og mellom den førstnevntes varmere farger og mindre lysstyrke enn den sistnevntes, gjør at man oppfatter at de store formene befinner seg foran en bakenforliggende og langt fjernere struktur. Resultatet er en nesten kosmisk romvirkning.
Gundersens tidlige nonfigurative arbeider preges av internasjonal billedkunst fra første halvdel av 1950-tallet, fra Victor Vasarelys, Auguste Herbins og Richard Mortensens konstruktivisme. Dette videreutviklet han mot en like kalkulert som emosjonelt ladet uttrykksform, der flaten bygges opp av geometriske former, avgrenset av konturer og påført jevn farge – såkalt hard edge. Utover på 1960-tallet beveget Gundersen seg mot kraftigere romvirkninger og større spennkraft i det psykologiske uttrykket, til tross for at bildene beholdt et asketisk preg. Virkemidlene utformet han først i serigrafier, og deretter overførte han teknikken til malerier. Resultatet ble en selvstendig billedverden, også sett i en større europeisk sammenheng.