Fluene
1972
Om kunstverket
Til tross for sin klassiske skolering er Berit Soot Kløvig mest kjent for sine ekspressive, skulpturelle popkunst-pregede arbeider ofte i utradisjonelle materialer. Kunsten fulgte henne gjennom hele livet, men det er først og fremst produksjonen i årene 1964-1974 som markerer Soot Kløvig som kunstner. For henne var humor et våpen i hennes samfunnsengasjement, men bak den hårfine vekselvirkningen mellom spøk og alvor og det fabulerende elleville materialuttrykket, ligger hele tiden det foruroligende. Her skiller hun seg fra den politiske kunsten ellers, som var mer entydig alvorlig.
Debatten om kunstens rolle i samfunnet var også utgangspunktet for dannelsen av kunstnergruppen Park 62 sammen med Irma Salo Jæger og Inger Sitter. Intensjonen med dette samarbeidet var et ønske om å utvide kunstnerens rolle i samfunnet og med dette sette preg på det urbane miljøet. Kunsten skulle være en del av folks hverdag og sette deres egen fantasi i sving. Det er også innenfor denne rammen man må se hennes muntre skulptur Fluene.
Skulpturen, som riktignok bare består av én flue, er et resultat av en konkurranse i 1968 om utsmykninger til nye Osloskoler. Konkurransen ga grunnlag for kunst som henvendte seg direkte til barn og unge. Kunsten skulle by på mer enn ren visuell opplevelse - den skulle også kunne oppleves fysisk. Barns aktivitet og kunstneres eksperimentering med nye materialer dannet i 60- og 70-årene utgangspunkt for flere lekeskulpturer. Fluene, utført i 1972 og reist på Ellingsrudåsen skole i 1975, er et interessant eksempel i så måte. Den er interessant fordi den er eksperimentell for sin tid, dessuten har man høstet mange erfaringer fra denne raskt omstridte, omlag fem meter høye skulpturen i stål og plast. Opprinnelig var skulpturen tenkt som en lekeskulptur med vinger som skulle rotere i takt med vinden. Dessverre skulle den snart vise seg uegnet for lek. Konstruksjonen var for svak til å tåle klatring og røff behandling. Også flueeggene, opprinnelig 15 plastkuler i flere farger festet til skulpturen, skulle vise seg å være svake. Skulpturen ble endatil ansett som en livsfarlig barnefelle: «Med det spinkle stålskjelettet, fullt av klatrende unger og litt kraftig vind, kunne det i verste fall resultere i både avkappede hoder og andre utstikkende kroppsdeler» (Aftenposten 28.2.1975). Både skole, foreldreråd og flere kommunale etater ble koblet inn for å vurdere farlighetsgraden. Det ble besluttet (med samtykke fra kunstner) at vingene skulle sveises fast og barna skulle forbys å klatre i skulpturen som så innstendig innbød til lek.
Til tross for dette skulle Fluene få hard medfart. Særlig var plasteggene utsatt, og de fleste forsvant eller ble ødelagt i løpet av kort tid. Etter gjentatte ødeleggelser og flere reparasjoner, ønsket Ellingsrudåsen skole å få kunstverket flyttet. Enden på visa ble at skulpturen, i en temmelig ribbet forfatning, ble flyttet til et skjermet område i Geitmyra skolehage i 1983. Der har den stått frem til den våren 2017 ble demontert for omfattende konservering. I dag fremstår Fluene i sin fordums prakt med nye vinger, nylakkert i sin opprinnelige friske blåfarge og med splitter nye egg. I 2018 fløy den lystig og glad innom utstilling på Kunstnernes Hus og til Myntgata før den igjen har landet i Geitmyra skolehage.
Om kunstverket
Til tross for sin klassiske skolering er Berit Soot Kløvig mest kjent for sine ekspressive, skulpturelle popkunst-pregede arbeider ofte i utradisjonelle materialer. Kunsten fulgte henne gjennom hele livet, men det er først og fremst produksjonen i årene 1964-1974 som markerer Soot Kløvig som kunstner. For henne var humor et våpen i hennes samfunnsengasjement, men bak den hårfine vekselvirkningen mellom spøk og alvor og det fabulerende elleville materialuttrykket, ligger hele tiden det foruroligende. Her skiller hun seg fra den politiske kunsten ellers, som var mer entydig alvorlig.
Debatten om kunstens rolle i samfunnet var også utgangspunktet for dannelsen av kunstnergruppen Park 62 sammen med Irma Salo Jæger og Inger Sitter. Intensjonen med dette samarbeidet var et ønske om å utvide kunstnerens rolle i samfunnet og med dette sette preg på det urbane miljøet. Kunsten skulle være en del av folks hverdag og sette deres egen fantasi i sving. Det er også innenfor denne rammen man må se hennes muntre skulptur Fluene.
Skulpturen, som riktignok bare består av én flue, er et resultat av en konkurranse i 1968 om utsmykninger til nye Osloskoler. Konkurransen ga grunnlag for kunst som henvendte seg direkte til barn og unge. Kunsten skulle by på mer enn ren visuell opplevelse - den skulle også kunne oppleves fysisk. Barns aktivitet og kunstneres eksperimentering med nye materialer dannet i 60- og 70-årene utgangspunkt for flere lekeskulpturer. Fluene, utført i 1972 og reist på Ellingsrudåsen skole i 1975, er et interessant eksempel i så måte. Den er interessant fordi den er eksperimentell for sin tid, dessuten har man høstet mange erfaringer fra denne raskt omstridte, omlag fem meter høye skulpturen i stål og plast. Opprinnelig var skulpturen tenkt som en lekeskulptur med vinger som skulle rotere i takt med vinden. Dessverre skulle den snart vise seg uegnet for lek. Konstruksjonen var for svak til å tåle klatring og røff behandling. Også flueeggene, opprinnelig 15 plastkuler i flere farger festet til skulpturen, skulle vise seg å være svake. Skulpturen ble endatil ansett som en livsfarlig barnefelle: «Med det spinkle stålskjelettet, fullt av klatrende unger og litt kraftig vind, kunne det i verste fall resultere i både avkappede hoder og andre utstikkende kroppsdeler» (Aftenposten 28.2.1975). Både skole, foreldreråd og flere kommunale etater ble koblet inn for å vurdere farlighetsgraden. Det ble besluttet (med samtykke fra kunstner) at vingene skulle sveises fast og barna skulle forbys å klatre i skulpturen som så innstendig innbød til lek.
Til tross for dette skulle Fluene få hard medfart. Særlig var plasteggene utsatt, og de fleste forsvant eller ble ødelagt i løpet av kort tid. Etter gjentatte ødeleggelser og flere reparasjoner, ønsket Ellingsrudåsen skole å få kunstverket flyttet. Enden på visa ble at skulpturen, i en temmelig ribbet forfatning, ble flyttet til et skjermet område i Geitmyra skolehage i 1983. Der har den stått frem til den våren 2017 ble demontert for omfattende konservering. I dag fremstår Fluene i sin fordums prakt med nye vinger, nylakkert i sin opprinnelige friske blåfarge og med splitter nye egg. I 2018 fløy den lystig og glad innom utstilling på Kunstnernes Hus og til Myntgata før den igjen har landet i Geitmyra skolehage.
