Hav
1970
Om kunstverket
Hav viser en stor oval delt i to. Ovalen har sarte sjatteringer av hvitt, grått og brunlige toner. Bakgrunnen er grå-brun, og i forgrunnen sees et mylder av spisse små figurer i gult og brunt; de svever rytmisk over flaten. Tittelen henviser til vann, og det er lett å lese de gul-brune figurene som et gyllent gjenskinn fra en solnedgang i havets overflate. Men de kan også leses som høstens gulnede bladverk tatt av vinden, og ført utover havet.
Motivet viser mye bevegelse, noe som forsterkes av materialvalget; kjeder med nikkelperler (som kjede til en servantpropp) inngår horisontalt i vevens innslag. Metallkjedene bidrar til å forsterke inntrykk av funklende vannoverflate, der lyset reflekteres i glitrende krusninger.
Motivet er abstrahert, ikke non-figurativt. Tittelen gjør de stiliserte figurene gjenkjennelige og forankrer dem i naturen, i dette tilfellet havet. I NRKs «I fjernsynsgalleriet» 31.aug 1986 fortalte kunstneren at hun hadde blitt inspirert av atmosfæren på øyen Tynset, sommerstedet i havgapet på Vestlandet. Her hørte hun det hun kalte havets musikk – vind og bølger, og blader fra trærne som suste avgårde. Det skiftende lyset og det glitrende regnfulle landskapet som alltid var i bevegelse betydde svært mye for henne. Hennes utstrakte bruk av grånyanser i tekstilene har trolig sin forankring i hennes tilknytning til Vestlandet.
Synnøve Anker Aurdal regnes som en av Norges mest markante tekstilkunstnere, hennes arbeid var avgjørende for å få tekstilverk ansett som kunst på lik linje med andre kunstneriske medier. Hennes gjennombrudd som kunstner kom på midten av 60-tallet da hun brøt med den tradisjonelle billedvevens formspråk, og begynte å inkorporere utradisjonelle materialer i billedveven. Aurdal løftet vev fra håndverk til kunstverk. Hun stod for stadig fornyelse, og regnes som en pioner i norsk billedvev. Hun pensjonerte seg aldri, men forble en vital og nyskapende kunstner til siste stund.
Mottatt i gave fra Ragnar Eriksen AS til Oslo konserthus
Om kunstverket
Hav viser en stor oval delt i to. Ovalen har sarte sjatteringer av hvitt, grått og brunlige toner. Bakgrunnen er grå-brun, og i forgrunnen sees et mylder av spisse små figurer i gult og brunt; de svever rytmisk over flaten. Tittelen henviser til vann, og det er lett å lese de gul-brune figurene som et gyllent gjenskinn fra en solnedgang i havets overflate. Men de kan også leses som høstens gulnede bladverk tatt av vinden, og ført utover havet.
Motivet viser mye bevegelse, noe som forsterkes av materialvalget; kjeder med nikkelperler (som kjede til en servantpropp) inngår horisontalt i vevens innslag. Metallkjedene bidrar til å forsterke inntrykk av funklende vannoverflate, der lyset reflekteres i glitrende krusninger.
Motivet er abstrahert, ikke non-figurativt. Tittelen gjør de stiliserte figurene gjenkjennelige og forankrer dem i naturen, i dette tilfellet havet. I NRKs «I fjernsynsgalleriet» 31.aug 1986 fortalte kunstneren at hun hadde blitt inspirert av atmosfæren på øyen Tynset, sommerstedet i havgapet på Vestlandet. Her hørte hun det hun kalte havets musikk – vind og bølger, og blader fra trærne som suste avgårde. Det skiftende lyset og det glitrende regnfulle landskapet som alltid var i bevegelse betydde svært mye for henne. Hennes utstrakte bruk av grånyanser i tekstilene har trolig sin forankring i hennes tilknytning til Vestlandet.
Synnøve Anker Aurdal regnes som en av Norges mest markante tekstilkunstnere, hennes arbeid var avgjørende for å få tekstilverk ansett som kunst på lik linje med andre kunstneriske medier. Hennes gjennombrudd som kunstner kom på midten av 60-tallet da hun brøt med den tradisjonelle billedvevens formspråk, og begynte å inkorporere utradisjonelle materialer i billedveven. Aurdal løftet vev fra håndverk til kunstverk. Hun stod for stadig fornyelse, og regnes som en pioner i norsk billedvev. Hun pensjonerte seg aldri, men forble en vital og nyskapende kunstner til siste stund.
Mottatt i gave fra Ragnar Eriksen AS til Oslo konserthus
