Utsikt over Ronsholmen
1963
Om kunstverket
I 1950-åra kjøpte Aage Storstein et lite sted på Justøya ved Lillesand, hvor han tilbragte somrene og hvor dette bildet er malt. Vi ser en gruppe trær langs kysten med berg i bakgrunnen. Bildet har en fast oppbygning og sikker form, forholdsvis dus fargebruk og myke kontraster bidrar til harmonisk ro.
Storstein markerte seg i norsk kunst med en utforskende og livsglad holdning til fargen. Det var gjennom å oppløse figurene i flater samtidig som hver av disse flatene fikk sin klare, bestemte farge at han ville skape liv og rom i bildene. Kontrasten mellom ulike farger, heller enn spranget mellom lyst og mørkt, gir Storsteins landskap sitt særpreg.
Et mål for Storstein var å få frem enhver figurs egenart. Dette gjelder også naturformer som trær og busker i landskapsbildene. Figurene forenkles gjerne til grunnformer; I Utsikt over Runsholmen kan vi se trærne i forgrunnen som eksempler på dette, og til dels bergene i bakgrunnen. Karakterisert av tydelig antydet, rettvinklet omriss fungerer figurene som byggeklosser i billedkonstruksjonen.
I landskapsmaleriene ser vi hans interesse for myke farger og et rytmisk billedspråk få komme helt til overflaten. Akkurat dette motivet malte Storstein ofte. Det var ikke uvanlig at han forelsket seg i et konkret motiv eller til og med i en spesifikk furu. Det er lang tradisjon for å utforske det samme motivet gjentatte ganger i malerkunsten, særlig i den billedbyggende modernismen med røtter til Cézanne hvor utforskning av formale problemer i flaten anses for å være malerkunstens hovedoppgave.
Som en fanebærer for den samme billedbyggende linjen i norsk kunst hadde ikke Storstein noen interesse av sentralperspektivet, han bygget heller opp bildet basert på konstruktive prinsipper og analytisk struktur. Uten sentralperspektivet har vi mulighet til å bevege oss fritt i billedrommet og betrakte ulike elementer fra ulike perspektiv, ettersom bildet åpner seg opp for blikket. Et landskap med få eller ingen mennesker frigjør betrakteren ytterligere til å bevege seg fritt i komposisjonen.
Mottatt i gave fra Ris skoles venner 1963
Om kunstverket
I 1950-åra kjøpte Aage Storstein et lite sted på Justøya ved Lillesand, hvor han tilbragte somrene og hvor dette bildet er malt. Vi ser en gruppe trær langs kysten med berg i bakgrunnen. Bildet har en fast oppbygning og sikker form, forholdsvis dus fargebruk og myke kontraster bidrar til harmonisk ro.
Storstein markerte seg i norsk kunst med en utforskende og livsglad holdning til fargen. Det var gjennom å oppløse figurene i flater samtidig som hver av disse flatene fikk sin klare, bestemte farge at han ville skape liv og rom i bildene. Kontrasten mellom ulike farger, heller enn spranget mellom lyst og mørkt, gir Storsteins landskap sitt særpreg.
Et mål for Storstein var å få frem enhver figurs egenart. Dette gjelder også naturformer som trær og busker i landskapsbildene. Figurene forenkles gjerne til grunnformer; I Utsikt over Runsholmen kan vi se trærne i forgrunnen som eksempler på dette, og til dels bergene i bakgrunnen. Karakterisert av tydelig antydet, rettvinklet omriss fungerer figurene som byggeklosser i billedkonstruksjonen.
I landskapsmaleriene ser vi hans interesse for myke farger og et rytmisk billedspråk få komme helt til overflaten. Akkurat dette motivet malte Storstein ofte. Det var ikke uvanlig at han forelsket seg i et konkret motiv eller til og med i en spesifikk furu. Det er lang tradisjon for å utforske det samme motivet gjentatte ganger i malerkunsten, særlig i den billedbyggende modernismen med røtter til Cézanne hvor utforskning av formale problemer i flaten anses for å være malerkunstens hovedoppgave.
Som en fanebærer for den samme billedbyggende linjen i norsk kunst hadde ikke Storstein noen interesse av sentralperspektivet, han bygget heller opp bildet basert på konstruktive prinsipper og analytisk struktur. Uten sentralperspektivet har vi mulighet til å bevege oss fritt i billedrommet og betrakte ulike elementer fra ulike perspektiv, ettersom bildet åpner seg opp for blikket. Et landskap med få eller ingen mennesker frigjør betrakteren ytterligere til å bevege seg fritt i komposisjonen.
Mottatt i gave fra Ris skoles venner 1963