En slutt
1976
Om kunstverket
Motivet oppleves som et "storbyinteriør". Betegnelsen kan nesten virke som en selvmotsigelse, da det egentlig dreier seg om et eksteriør. Likevel synes det dekkende, idet den vide og temmelig ødslige forgrunnen avgrenses av bakgrunnens fasader som igjen avskjæres av rammekanten. Dermed får scenen preg av å danne et lukket rom. Plassdannelsens ødslige preg skyldes langt på vei at bildet er konstruert av skjevt kryssende linjer som skaper et dypt rom med suggererende perspektiv. Selv om alt holdes på plass av sentralperspektivets lover, får man følelsen av at noe likevel er i ferd med å "skli ut".
Året før bildet ble malt debuterte Johansen med en separatutstilling som omfattet flere byskildringer. Som helhet ble dette den gang assosiert med den såkalt kritisk-realistiske retningen innen norsk kunst. Men selv når han tok utgangspunkt i moderne storbyer kunne det få preg av et melankolsk tilbakeblikk mot fortidens storhet og ro. Som i dette maleriet kunne arkitekturformer og plassdannelser transformeres til mennesketomme kulisser og symboler på vår sivilisasjons truede eksistens.
Bildet viser Johansens særegne beherskelse av maling som han påførte i mange tynt og tørt laserende strøk. Dette gir koloritten et eget skimrende liv, slik at atmosfærisk letthet kontrasterer motivets symbolmettede tyngde og alvor. Samtidig fører den koloristiske virkningen til en harmonisering av billeduttrykket. Duse fargetoner er kombinert med krassere anslag i fiolett, brunt og syrlig gulgrønt. Johansens billedmotiver inngår ofte i serier der han reflekterer over europeisk storhet og forgjengelighet.
Innkjøpt fra Høstutstillingen 1976
Om kunstverket
Motivet oppleves som et "storbyinteriør". Betegnelsen kan nesten virke som en selvmotsigelse, da det egentlig dreier seg om et eksteriør. Likevel synes det dekkende, idet den vide og temmelig ødslige forgrunnen avgrenses av bakgrunnens fasader som igjen avskjæres av rammekanten. Dermed får scenen preg av å danne et lukket rom. Plassdannelsens ødslige preg skyldes langt på vei at bildet er konstruert av skjevt kryssende linjer som skaper et dypt rom med suggererende perspektiv. Selv om alt holdes på plass av sentralperspektivets lover, får man følelsen av at noe likevel er i ferd med å "skli ut".
Året før bildet ble malt debuterte Johansen med en separatutstilling som omfattet flere byskildringer. Som helhet ble dette den gang assosiert med den såkalt kritisk-realistiske retningen innen norsk kunst. Men selv når han tok utgangspunkt i moderne storbyer kunne det få preg av et melankolsk tilbakeblikk mot fortidens storhet og ro. Som i dette maleriet kunne arkitekturformer og plassdannelser transformeres til mennesketomme kulisser og symboler på vår sivilisasjons truede eksistens.
Bildet viser Johansens særegne beherskelse av maling som han påførte i mange tynt og tørt laserende strøk. Dette gir koloritten et eget skimrende liv, slik at atmosfærisk letthet kontrasterer motivets symbolmettede tyngde og alvor. Samtidig fører den koloristiske virkningen til en harmonisering av billeduttrykket. Duse fargetoner er kombinert med krassere anslag i fiolett, brunt og syrlig gulgrønt. Johansens billedmotiver inngår ofte i serier der han reflekterer over europeisk storhet og forgjengelighet.
Innkjøpt fra Høstutstillingen 1976