Dancer's Hands
2014
Om kunstverket
Et gjennomgangsmotiv i Eline Mugaas’ fotokunst er de ulike rommene vi beveger oss igjennom, det være seg uterom eller interiører. Gjennom en kombinasjon av snapshotestetikk og iscenesettelse, lar hun oss se hverdagslivets kulisser med nye øyne.
Også i Dancer's hands blir vi tatt med til et rom, men det er usikkert hvilket. En kvinne med langt mørkt hår hengende ned foran ansiktet sitter i bildets forgrunn og fyller det meste av bildeflaten; som en sort silhuett mot en lys nøytral bakgrunn. Oppmerksomheten trekkes mot kvinnens hender – den eneste individuelle markøren ved den ellers anonyme skikkelsen.
Tittelen forteller oss at kvinnen er danser. Det er i den sammenheng nærliggende å tenke seg at det er en scene hun befinner seg på, men den runde formen minner vel så mye om en sokkel. En nesten identisk sokkel dukker opp flere ganger i kunstnerskapet til den modernistiske pioneren Constantin Brancusi (1876 – 1957 slik tilfellet er med den abstrakte skulpturen Leda. En lukket form i hvit marmor er tilsynelatende i ferd med å transformeres til en svane som strekker seg kontrollert og forsiktig oppover.
Også Mugaas’ danser er med sitt mørklagte ansikt lukket i seg selv, men hendene strekker seg frem fra det mørke og henvender seg til oss i et gåtefullt språk. Er det Svanesjøens svarte forførerinne vi ser – som har tatt plassen til den hvite svanen? Eller er det opphøyde kunstverket på vei ned fra pidestallen og kommer oss skremmende og forførerisk i møte?
Innkjøpt, Oslo kommunes kunstordning 2014
Om kunstverket
Et gjennomgangsmotiv i Eline Mugaas’ fotokunst er de ulike rommene vi beveger oss igjennom, det være seg uterom eller interiører. Gjennom en kombinasjon av snapshotestetikk og iscenesettelse, lar hun oss se hverdagslivets kulisser med nye øyne.
Også i Dancer's hands blir vi tatt med til et rom, men det er usikkert hvilket. En kvinne med langt mørkt hår hengende ned foran ansiktet sitter i bildets forgrunn og fyller det meste av bildeflaten; som en sort silhuett mot en lys nøytral bakgrunn. Oppmerksomheten trekkes mot kvinnens hender – den eneste individuelle markøren ved den ellers anonyme skikkelsen.
Tittelen forteller oss at kvinnen er danser. Det er i den sammenheng nærliggende å tenke seg at det er en scene hun befinner seg på, men den runde formen minner vel så mye om en sokkel. En nesten identisk sokkel dukker opp flere ganger i kunstnerskapet til den modernistiske pioneren Constantin Brancusi (1876 – 1957 slik tilfellet er med den abstrakte skulpturen Leda. En lukket form i hvit marmor er tilsynelatende i ferd med å transformeres til en svane som strekker seg kontrollert og forsiktig oppover.
Også Mugaas’ danser er med sitt mørklagte ansikt lukket i seg selv, men hendene strekker seg frem fra det mørke og henvender seg til oss i et gåtefullt språk. Er det Svanesjøens svarte forførerinne vi ser – som har tatt plassen til den hvite svanen? Eller er det opphøyde kunstverket på vei ned fra pidestallen og kommer oss skremmende og forførerisk i møte?
Innkjøpt, Oslo kommunes kunstordning 2014