Kentaurkamp
2018
Om kunstverket
Nina Beiers Kentaurkamp er basert på modifiserte skulpturer laget av sandstein. Verket består av flere abstrakte elementer som er gravd ned i sandkassen hos Kilden barnehage. Kun deler av formene kan ses. Skulpturene relaterer seg til sine omgivelser både i farge og tekstur og fremstår som solide enheter i fluks med den formbare sanden. Skulpturene er både umiddelbart inspirerende, spennende og pirrende for øyet. Hva finnes under sanden? Hva kan vi forestille oss? Og hva kan barna bringe for dagen i forbindelse med leken sin?
Beier er inspirert av Michelangelos marmorrelieff Kentaurkamp fra 1492 (Casa Buonarroti, Firenze) og måten han definerte billedhoggerens arbeid på. I et brev fra 1549 definerte Michelangelo skulptur som kunsten «å ta bort». Flere av Michelangelos skulpturer ble aldri fullført. Mangel på ferdigstillelse karakteriserer derfor mange av de skulpturelle arbeidene hans. Det var både filosofiske og praktiske årsaker til at skulpturene hans ikke ble ferdigstilt. Michelangelo opererte med det platoniske konseptet at ideen er til stede på forhånd i det primære, i naturen, i marmoren. Det er bare et spørsmål om å frigjøre ideen i materialet, en evne som kunstneren har tilegnet seg fra Gud. Den virkelig velsignede kunstneren måtte ganske enkelt skjære det overflødige bort. De praktiske årsakene til at skulpturene ikke ble fullført var at han ikke fant marmorblokker som egnet seg for oppgaven eller at oppgaven ble for stor til å fullføres.
Beiers verk er inspirert av det uferdige, det formbare og de mulighetene barna har til å avslutte verket ved hjelp av egen fantasi. Verket skaper også referanser til arkeologiske utgravninger og sandstøpninger som umiddelbart forbindes med barns sandkasselek. Barna leker med å gjemme og finne og med modellering, en grunnleggende arbeidsmetode for å skape skulptur.
Kampen mellom det dynamiske og det statiske og det å la betrakteren stimuleres av uklarhet i skulpturen kan aktivere fantasifulle prosesser og lokke betrakteren til å engasjere seg mentalt.
Kentaurkamp vil endre seg hele tiden og figurene vil bli mer eller mindre avslørt og abstrahert avhengig av barnas lek i sandkassen.
Kunstprosjekt, Oslo kommunes kunstordning 2018
Om kunstverket
Nina Beiers Kentaurkamp er basert på modifiserte skulpturer laget av sandstein. Verket består av flere abstrakte elementer som er gravd ned i sandkassen hos Kilden barnehage. Kun deler av formene kan ses. Skulpturene relaterer seg til sine omgivelser både i farge og tekstur og fremstår som solide enheter i fluks med den formbare sanden. Skulpturene er både umiddelbart inspirerende, spennende og pirrende for øyet. Hva finnes under sanden? Hva kan vi forestille oss? Og hva kan barna bringe for dagen i forbindelse med leken sin?
Beier er inspirert av Michelangelos marmorrelieff Kentaurkamp fra 1492 (Casa Buonarroti, Firenze) og måten han definerte billedhoggerens arbeid på. I et brev fra 1549 definerte Michelangelo skulptur som kunsten «å ta bort». Flere av Michelangelos skulpturer ble aldri fullført. Mangel på ferdigstillelse karakteriserer derfor mange av de skulpturelle arbeidene hans. Det var både filosofiske og praktiske årsaker til at skulpturene hans ikke ble ferdigstilt. Michelangelo opererte med det platoniske konseptet at ideen er til stede på forhånd i det primære, i naturen, i marmoren. Det er bare et spørsmål om å frigjøre ideen i materialet, en evne som kunstneren har tilegnet seg fra Gud. Den virkelig velsignede kunstneren måtte ganske enkelt skjære det overflødige bort. De praktiske årsakene til at skulpturene ikke ble fullført var at han ikke fant marmorblokker som egnet seg for oppgaven eller at oppgaven ble for stor til å fullføres.
Beiers verk er inspirert av det uferdige, det formbare og de mulighetene barna har til å avslutte verket ved hjelp av egen fantasi. Verket skaper også referanser til arkeologiske utgravninger og sandstøpninger som umiddelbart forbindes med barns sandkasselek. Barna leker med å gjemme og finne og med modellering, en grunnleggende arbeidsmetode for å skape skulptur.
Kampen mellom det dynamiske og det statiske og det å la betrakteren stimuleres av uklarhet i skulpturen kan aktivere fantasifulle prosesser og lokke betrakteren til å engasjere seg mentalt.
Kentaurkamp vil endre seg hele tiden og figurene vil bli mer eller mindre avslørt og abstrahert avhengig av barnas lek i sandkassen.
Kunstprosjekt, Oslo kommunes kunstordning 2018
