Positur # 3
2012
Om kunstverket
Oslo har en lang tradisjon for å bruke realistiske dyreskulpturer som utsmykning. Skule Waksvik har for eksempel laget en elg i fullt trav som står i parkdraget nederst ved Akerselva, mellom elven, Nylandsveien og Lakkegata. Denne skulpturen i full størrelse ble gitt i gave fra Kredittkassen til Oslo kommune i 1998, ved bankens 175-års jubileum. For øvrig står kommunen bak flere realistiske dyreskulpturer, men gjennom hele etterkrigstiden er det spesielt den private boligutbyggeren Selvaag som er kjent for det samme. Firmaet har plassert ut en lang rekke dyreskulpturer, hovedsakelig i redusert og lekevennlig størrelse, i de boligområdene de har bygget.
De fleste elevene som kommer til nybygde Nydalen videregående skole vil ha sett en eller flere av disse skulpturene i oppveksten. Men på skolen møter de dyreskulpturer som ikke helt lever opp til denne realistiske tradisjonen.
Det er riktig nok ingen tvil om hvilke dyr Petter Hepsø fremstiller i sine bronseskulpturer. Men det er ikke vanlig at en bjørn «står på hendene» med hodet ned, eller at en elefant svinger snabelen i en krøll som alle og enhver forstår ikke er naturlig. Jeg har heller ikke sett en bjørn sitte i lotusstilling med utstrakte forben (les: armer). Og at en elefant balanser på snabelen med kroppen dansende oppe i luften, ja det er i hvert fall fysisk umulig å få til.
Kunst tilhører som kjent illusjonenes verden, og når fysikk kombineres med komikk blir det en virkningsfull blanding. Petter Hepsø utfordrer både vår humoristiske sans og den virkelige verdens fysiske lover. Det er liten tvil om kunstnerens vilje til å underholde. Men i tillegg til å skape umiddelbar gjenkjennelse og reaksjon, har Petter Hepsøs humor en underfundig kvalitet. Den gir dem som omgås disse skulpturene daglig mulighet for tanker og spørsmål som kan utvikle seg over tid og gjennom refleksjon.
Petter Hepsøs skulpturer er spredd rundt skolen, både utenfor og inne i den store vestibylen. De er laget for å oppleves i sammenheng, og de bærer tittelen «Positur #1-5». Nå er vi ikke vant til at dyr inntar positurer – det er jo noe vi mennesker gjør med kroppen for å markere en spesiell stilling eller for å tiltrekke oss oppmerksomhet. Men når Petter Hepsø fremstiller dyrene i til dels høyst merkverdige positurer blir det et opplevelsesrikt møte. Ikke bare fordi dyrene får menneskelige trekk, men ikke minst fordi det er en overraskelse å møte disse skulpturene.
Det gjelder ikke minst når en bjørnetorso (overkroppen og hodet) er satt på sokkel på en beskjeden plass inne i vestibylen. Da blir det lett slik at man lurer på hva som er spesielt med den? Bortsett fra at den inntar en positur med hodet strukket litt oppover, er det mest merkverdige ved denne skulpturen at den er satt på en stor sokkel. I et forsøk på å etterligne hvordan vi ofte har portrettert betydningsfulle mennesker opp gjennom kunsthistorien, får denne store, men stillferdige bjørnen en ny dimensjon som kan få oss til å tenke på hva som er viktig og hva som gjør at vi setter enkelte høyere enn andre. Det har ikke bare relevans til store bragder og kjendiser, men også til hvordan vi omgås hverandre i hverdagen.
Kunstprosjekt, 2%-fondet 2012
Om kunstverket
Oslo har en lang tradisjon for å bruke realistiske dyreskulpturer som utsmykning. Skule Waksvik har for eksempel laget en elg i fullt trav som står i parkdraget nederst ved Akerselva, mellom elven, Nylandsveien og Lakkegata. Denne skulpturen i full størrelse ble gitt i gave fra Kredittkassen til Oslo kommune i 1998, ved bankens 175-års jubileum. For øvrig står kommunen bak flere realistiske dyreskulpturer, men gjennom hele etterkrigstiden er det spesielt den private boligutbyggeren Selvaag som er kjent for det samme. Firmaet har plassert ut en lang rekke dyreskulpturer, hovedsakelig i redusert og lekevennlig størrelse, i de boligområdene de har bygget.
De fleste elevene som kommer til nybygde Nydalen videregående skole vil ha sett en eller flere av disse skulpturene i oppveksten. Men på skolen møter de dyreskulpturer som ikke helt lever opp til denne realistiske tradisjonen.
Det er riktig nok ingen tvil om hvilke dyr Petter Hepsø fremstiller i sine bronseskulpturer. Men det er ikke vanlig at en bjørn «står på hendene» med hodet ned, eller at en elefant svinger snabelen i en krøll som alle og enhver forstår ikke er naturlig. Jeg har heller ikke sett en bjørn sitte i lotusstilling med utstrakte forben (les: armer). Og at en elefant balanser på snabelen med kroppen dansende oppe i luften, ja det er i hvert fall fysisk umulig å få til.
Kunst tilhører som kjent illusjonenes verden, og når fysikk kombineres med komikk blir det en virkningsfull blanding. Petter Hepsø utfordrer både vår humoristiske sans og den virkelige verdens fysiske lover. Det er liten tvil om kunstnerens vilje til å underholde. Men i tillegg til å skape umiddelbar gjenkjennelse og reaksjon, har Petter Hepsøs humor en underfundig kvalitet. Den gir dem som omgås disse skulpturene daglig mulighet for tanker og spørsmål som kan utvikle seg over tid og gjennom refleksjon.
Petter Hepsøs skulpturer er spredd rundt skolen, både utenfor og inne i den store vestibylen. De er laget for å oppleves i sammenheng, og de bærer tittelen «Positur #1-5». Nå er vi ikke vant til at dyr inntar positurer – det er jo noe vi mennesker gjør med kroppen for å markere en spesiell stilling eller for å tiltrekke oss oppmerksomhet. Men når Petter Hepsø fremstiller dyrene i til dels høyst merkverdige positurer blir det et opplevelsesrikt møte. Ikke bare fordi dyrene får menneskelige trekk, men ikke minst fordi det er en overraskelse å møte disse skulpturene.
Det gjelder ikke minst når en bjørnetorso (overkroppen og hodet) er satt på sokkel på en beskjeden plass inne i vestibylen. Da blir det lett slik at man lurer på hva som er spesielt med den? Bortsett fra at den inntar en positur med hodet strukket litt oppover, er det mest merkverdige ved denne skulpturen at den er satt på en stor sokkel. I et forsøk på å etterligne hvordan vi ofte har portrettert betydningsfulle mennesker opp gjennom kunsthistorien, får denne store, men stillferdige bjørnen en ny dimensjon som kan få oss til å tenke på hva som er viktig og hva som gjør at vi setter enkelte høyere enn andre. Det har ikke bare relevans til store bragder og kjendiser, men også til hvordan vi omgås hverandre i hverdagen.
Kunstprosjekt, 2%-fondet 2012