Mosaikk
1948-1956
Om kunstverket
Utsmykkingen av Oslo Handelsgymnasiums aula visualiserer "handelsvirksomhetens kulturskapende moment", med figurgrupper og gjenstander som danner en frise. To ungdommer vandrer inn fra høyre og får øye på en gruppe som symboliserer jordens mangfold og utvekslingen av dens overflod. Under dem er en uhyggelig figur med hestehode slått til jorden. Som uttrykk for omsorg og livskraft bøyer et menneskepar seg over et barn, og som kulturarvens forvalter vises helt til venstre en gammel mann med en krukke og en byste.
Arbeidet er utført i terrakotta festet til veggen, med innslag av plastfarge i en begrenset skala. Det dannes ikke noe billedrom omkring figurene som er plassert rett på den nøytralt bemalte, 4,5 meter høye og 15,5 meter lange veggen – der de befinner seg relativt høyt over gulvet. Figurene virker klassiske i sin asketiske utforming, og selv om de fyller en relativt beskjeden del av flaten oppnås monumentalitet gjennom sikker proporsjonering i forhold til rommet.
Arbeidet var planlagt som tre adskilte grupper. Disse skulle bindes visuelt sammen gjennom en smal frise med båter plassert over dem. Etter at dette ble tegnet opp på veggen valgte Winge å knytte gruppene sammen, og dermed ble båtfrisens samlende funksjon overflødig for komposisjonen.
Mellomkrigstidens norske freskomalere hadde nok løst en tilsvarende oppgave ved å fylle hele den disponible veggflaten med virkelighetsnære og fortellende scener fra norsk handels- og næringsliv. Isteden brukte Winge få og stramt komponerte elementer i en allegori fjernt fra det dagsaktuelle. Verket ble gitt av Storebrand etter en konkurranse i 1948 og varslet nye idealer i norsk monumentalkunst.
Om kunstverket
Utsmykkingen av Oslo Handelsgymnasiums aula visualiserer "handelsvirksomhetens kulturskapende moment", med figurgrupper og gjenstander som danner en frise. To ungdommer vandrer inn fra høyre og får øye på en gruppe som symboliserer jordens mangfold og utvekslingen av dens overflod. Under dem er en uhyggelig figur med hestehode slått til jorden. Som uttrykk for omsorg og livskraft bøyer et menneskepar seg over et barn, og som kulturarvens forvalter vises helt til venstre en gammel mann med en krukke og en byste.
Arbeidet er utført i terrakotta festet til veggen, med innslag av plastfarge i en begrenset skala. Det dannes ikke noe billedrom omkring figurene som er plassert rett på den nøytralt bemalte, 4,5 meter høye og 15,5 meter lange veggen – der de befinner seg relativt høyt over gulvet. Figurene virker klassiske i sin asketiske utforming, og selv om de fyller en relativt beskjeden del av flaten oppnås monumentalitet gjennom sikker proporsjonering i forhold til rommet.
Arbeidet var planlagt som tre adskilte grupper. Disse skulle bindes visuelt sammen gjennom en smal frise med båter plassert over dem. Etter at dette ble tegnet opp på veggen valgte Winge å knytte gruppene sammen, og dermed ble båtfrisens samlende funksjon overflødig for komposisjonen.
Mellomkrigstidens norske freskomalere hadde nok løst en tilsvarende oppgave ved å fylle hele den disponible veggflaten med virkelighetsnære og fortellende scener fra norsk handels- og næringsliv. Isteden brukte Winge få og stramt komponerte elementer i en allegori fjernt fra det dagsaktuelle. Verket ble gitt av Storebrand etter en konkurranse i 1948 og varslet nye idealer i norsk monumentalkunst.
