Motholic Mobble part 8
2013
Om kunstverket
Kaia Hugin har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen, og bakgrunn fra dans og studier i kunsthistorie. I verkene sine bruker hun gjerne kroppen til å uttrykke komplekse, nonverbale følelser.
Begrepet Motholic Mobble ble introdusert av Hugin i 2008 som første del av en serie videoperformancer. Ordet er konstruert av kunstneren, og tar utgangspunkt i «motilitet», som innen fysikk og medisin refererer til en ikke-viljestyrt bevegelse. «Mobbel» er som visuelt babbel; noe usammenhengende, uten mål eller mening.
I Motholic Mobble part 8 befinner vi oss i et mørkt, kjølig rom og ser en kvinne (kunstneren selv) som ligger balanserende på en krakk og tar svømmetak ut i lufta. Uten svømmetakene ville hun sannsynligvis falt av krakken. Det er noe tvetydig over de kraftfulle, repeterende bevegelsene som allikevel ikke får henne av flekken. Det er som i et mareritt der man løper, men ikke kommer noen vei. I følge kunstneren viser verket skjørhet og styrke på en gang, en streben etter balanse i en ellers kaotisk tilværelse. Det er noe dyrisk over bevegelsene. Kanskje ligger en søken etter reptilhjernen og det primitive i bunn? En hoppekreps eller en krill reflekterer ikke over de bevegelser den tar; den bare gjør, og handler på instinkt for å overleve.
Som i mange av de andre verkene i serien Motholic Mobble, er Hugin inne på det repetitive. Tankene går til Sisyfos, som ifølge de greske mytene er dømt av gudene til å rulle en stein opp et fjell, men for hver gang han når toppen, ruller steinen ned igjen, og Sisyfos må repetere oppgaven. Felles for videoperformancene til Hugin er den kroppslige tilstedeværelsen, ofte en kropps møte med tyngdekraften og elementene jord, luft eller vann (implisert i sitt fravær her i Motholic Mobble part 8).
Innkjøpt, Oslo kommunes kunstordning 2015
Om kunstverket
Kaia Hugin har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen, og bakgrunn fra dans og studier i kunsthistorie. I verkene sine bruker hun gjerne kroppen til å uttrykke komplekse, nonverbale følelser.
Begrepet Motholic Mobble ble introdusert av Hugin i 2008 som første del av en serie videoperformancer. Ordet er konstruert av kunstneren, og tar utgangspunkt i «motilitet», som innen fysikk og medisin refererer til en ikke-viljestyrt bevegelse. «Mobbel» er som visuelt babbel; noe usammenhengende, uten mål eller mening.
I Motholic Mobble part 8 befinner vi oss i et mørkt, kjølig rom og ser en kvinne (kunstneren selv) som ligger balanserende på en krakk og tar svømmetak ut i lufta. Uten svømmetakene ville hun sannsynligvis falt av krakken. Det er noe tvetydig over de kraftfulle, repeterende bevegelsene som allikevel ikke får henne av flekken. Det er som i et mareritt der man løper, men ikke kommer noen vei. I følge kunstneren viser verket skjørhet og styrke på en gang, en streben etter balanse i en ellers kaotisk tilværelse. Det er noe dyrisk over bevegelsene. Kanskje ligger en søken etter reptilhjernen og det primitive i bunn? En hoppekreps eller en krill reflekterer ikke over de bevegelser den tar; den bare gjør, og handler på instinkt for å overleve.
Som i mange av de andre verkene i serien Motholic Mobble, er Hugin inne på det repetitive. Tankene går til Sisyfos, som ifølge de greske mytene er dømt av gudene til å rulle en stein opp et fjell, men for hver gang han når toppen, ruller steinen ned igjen, og Sisyfos må repetere oppgaven. Felles for videoperformancene til Hugin er den kroppslige tilstedeværelsen, ofte en kropps møte med tyngdekraften og elementene jord, luft eller vann (implisert i sitt fravær her i Motholic Mobble part 8).
Innkjøpt, Oslo kommunes kunstordning 2015
