Dyre Vaa
(1903-1980)
Ulvene
1929Skulptur: Bronse
Sokkel: Klebersteinsplate på betongtrapp
Skulptur: 95 x 135 x 67 cm
OKK.00078
Om kunstverket
© Dyre Vaa / BONO
Fotografi: © Ingvild Brekke Myklebust
Tekst: Gunnar Sørensen
En av to ulver (se også OKK.00077) plassert på hver sin side av Ilatrappen. Her ser vi en hunnulv som er i ferd med å løfte ulvungen sin i nakkeskinnet. Dyrefigurene virker levende, samtidig som de preges av en formsikker stilisering som peker ut over datidens norske skulptur. De to bronseulvene, som ble støpt ved Kristiania Kunst- og Metalstøberi, ble finansiert av kommunen og plassert nederst på hver side av trappa mot Ilakomplekset. Med disse arbeidene ble Vaa kjent hos det brede publikum, og en tid gjorde han Vigeland rangen stridig som Norges ledende billedhugger. Fra utover i trettiårene konsentrerte han seg stadig mer om fortellende og naturalistiske framstillinger som hentet motiver fra sagn og eventyr eller symbolske forestillinger. Etter hvert ble han en markant antimodernist.
Ilakomplekset ble realisert av kommunen i årene 1924 til -33, og ble delvis utført ved ansettelse av arbeidsledige, som motvekt mot tidens økonomiske depresjon. Reguleringssjef Harald Hals (1876–1952) var pådriver for den forutgående reguleringen, og ønsket at folk skulle ha noe vakkert å se på der de bodde. Det barokkpregede trappeanlegget med dens utsmykning ble utformet med dette for øye, og var tydeligvis inspirert av Romas «Spansketrappen».
En av to ulver (se også OKK.00077) plassert på hver sin side av Ilatrappen. Her ser vi en hunnulv som er i ferd med å løfte ulvungen sin i nakkeskinnet. Dyrefigurene virker levende, samtidig som de preges av en formsikker stilisering som peker ut over datidens norske skulptur. De to bronseulvene, som ble støpt ved Kristiania Kunst- og Metalstøberi, ble finansiert av kommunen og plassert nederst på hver side av trappa mot Ilakomplekset. Med disse arbeidene ble Vaa kjent hos det brede publikum, og en tid gjorde han Vigeland rangen stridig som Norges ledende billedhugger. Fra utover i trettiårene konsentrerte han seg stadig mer om fortellende og naturalistiske framstillinger som hentet motiver fra sagn og eventyr eller symbolske forestillinger. Etter hvert ble han en markant antimodernist.
Ilakomplekset ble realisert av kommunen i årene 1924 til -33, og ble delvis utført ved ansettelse av arbeidsledige, som motvekt mot tidens økonomiske depresjon. Reguleringssjef Harald Hals (1876–1952) var pådriver for den forutgående reguleringen, og ønsket at folk skulle ha noe vakkert å se på der de bodde. Det barokkpregede trappeanlegget med dens utsmykning ble utformet med dette for øye, og var tydeligvis inspirert av Romas «Spansketrappen».